Vikingenes fremstøt i Spania har antakelig hatt et større omfang og en langt videre betydning enn det tidligere historiker generasjoner har hatt grunnlag for å hevde. Det er blant annet grunn til å anta at vikingenes angrep i 844 har bidratt til at det muslimske riket (al-Andalus) ble militært og politisk konsolidert og at vikingene opprettet handelsforbindelser med det muslimske Spania. På 900-tallet kan vikingene ha hatt tilgang på arabisk sølv og silke mot å forsyne muslimene med slaver og pelsverk.
Det første fremstøt – toktet i 844
Det kan neppe helt utelukkes at mindre vikinghorder har søkt ned til Spania og Middelhavet allerede omkring år 800, men her er kildematerialet såpass mangelfullt og usikkert at vi fremdeles bør holde fast ved at det første Spania-tokt ble gjennomført i 844-845. Kildene beretter om en 54 skip stor flåte som gjorde anfall både i det kristne Nordvest-Spania (Guijón og La Coruña), det muslimske Spania – al-Andalus (Lisboa, Cádiz og Sevilla) og i det nordvestlige Marokko (Arzilla). Av nevnte innfall er det det store angrepet på Sevilla som har satt de dypeste spor i kildematerialet. Byen og egnen omkring ble inntatt og plyndret, og et større antall muslimer ble tatt til fange. Vi må anta at vikingene har ført noen av dem med seg som slaver, men de fleste ble ganske sikkert løskjøpt mot gull, arabiske sølvmynter og ulike typer luksusvarer. Å ta fanger i den hensikt å la dem løskjøpe mot andre goder, eller for selv å berge seg ut av farefulle situasjoner, var en vanlig strategi blant vikingene.
Deres plyndringsfremstøt i Sevilla-regionen skal ha vart i 42 dager. Det var først da emir Abd al-Rahman II fikk mobilisert grensehærene fra nord at han maktet å påføre dem et avgjørende nederlag. Men vikingenes tap har neppe vært så katastrofale som det man hittil har antatt. Ifølge nyoppdagede eldre kilder (al-Udri) skal de ha mistet 500 mann og 4 skip. Når vikinghæren anslagsvis bestod av 2000 individer (35-40 per skip), kan den altså ha blitt redusert med en fjerdedel. Etter flukten fra Sevilla i november har vikingene hjemsøkt Arzilla i Marokko, muligens for å hente tidligere deponerte skatter og proviant. Her har de lidd skibbrudd og trolig tapt flere skip (al-Bakri).
Vi har flere indikasjoner på at vikingtoktet i 844 ble organisert av de norske vikingene i Irland. Da vikingene i 843 anla sin base på øya Noirmoutier i Loire-munningen og inntok Nantes, ble de omtalt som vestfoldinger (westfaldingi), og da de i 846 brente den samme basen, satte de sannsynligvis kursen for Irland. Funn av samtidig sørvest-frankisk mynt nær Dublin tyder i hvert fall på en slik sammenheng. Det er også en pekepinn at irene hadde pleid forbindelser med Sankt Philibert-klosteret på Noirmoutier siden 600-tallet. De norske vikingene kan dermed ha fått kjennskap til denne ruten gjennom irene, og de kan ha seilt helt ned til Loire allerede omkring 800, da vi først begynner å høre om vikingtrusselen i denne egnen.
De danske vikingene har neppe spilt noen aktiv rolle i Irland før omkring 850. Når vikingene ikke nøyde seg med å herje i Loire og i Garonne (Toulouse), kan dette ha hatt sine naturlige årsaker. Med de handelskontakter som eksisterte mellom al-Andalus og frankerne på denne tiden, er det god grunn til å anta at vikingene – under sine relativt omfattende operasjoner i Sørvest-Frankrike (Aquitania), hadde fått kjennskap til at muslimene i Spania var i ferd med å bygge det som senere skulle bli Vest-Europas mektigste og rikeste stat. Under Córdoba-kalifatet (929-1031) var Córdoba Vest-Europas desidert største by (anslagsvis 150-200000 innbyggere) og en metropol for handel, håndverk, vitenskap og kunst. Det synes derfor ikke urimelig å formode at vikingene har hatt Córdoba som sitt planlagte mål. Samtidig kan dette flåtetokt trolig betraktes som den første større oppdagelsesferd til Middelhavet gjort av nordboere.
I sammenheng med dette tokt er det blitt overlevert to kuriøse beretninger, henholdsvis om en vikingflokk som skal ha etablert seg i Guadalquivir-dalen og om en muslimsk sendeferd til en vikingkonge, ledet av al-Gazal. Den første er bare kjent gjennom det kildereferat arabisten E. Lévi-Provençal gav i 1953 (kilden (Ibn Haiyan) er i dag forsvunnet). Her fortelles det at en mindre vikingflokk ikke kom seg om bord i skipene under den dramatiske flukten, at den ble tatt til fange og måtte omvende seg til islam for å beholde livet og at den begynte med kvegavl og osteproduksjon et sted i den nedre delen av Guadalquivir. Herfra skal vikingene ha forsynt Sevilla og Córdoba med berømmelige oster. Beretningen synes troverdig, og det er fristende å gjette på at de har produsert gammelost eller pultost.
Beretningen om al-Gazals diplomatiske sendeferd til en vikingkonge er gjennom årenes løp blitt gjenstand for mye debatt. Mens Lévi-Provençal avviste den som en fabel, har de fleste andre historikere funnet grunn til å feste lit til den, så også undertegnede. Det vil her føre for vidt å gi en omfattende kildekritisk begrunnelse, men beretningens viktigste trekk skal kort omtales. Teksten – angivelig al-Gazals egne dikt nedskrevet av den samtidige Ibn Alqama og utgitt i en diktantologi av Ibn Dihya omkring 1230 – inneholder ingen usannsynlige elementer, og den tegner et relativt realistisk bilde av det vikingsamfunn al-Gazal skal ha besøkt. Det at deler av teksten er på vers, som trolig har dannet utgangspunkt for den øvrige prosatekst, skulle tyde på at den har kunnet holde seg godt i tradisjonen – lik våre egne skaldekvad.
Det er derfor vanskelig å avvise at i hvert fall versene er autentiske. Men når både beskrivelsene av reiseruten og de øvrige geografiske forhold er svært upresise og uten stedsnavn, har det vist seg problematisk å si noe sikkert om hvilket vikingsete al-Gazal taler om. Det er derfor mest sannsynlig at sendeferden kan knyttes til den gjenlevende vikingkolonien, og at den har gått til Irland. Siden det skal ha vært vikingkongen som først tok initiativet til de diplomatiske kontakter med emiren, kan han ha ønsket å slutte fred med muslimene for å få løslatt de vikinger som ikke hadde kunnet vende hjem. Den vage beskrivelsen av reiseruten og den store grønne øya ute i havet synes dessuten å passe best på Irland. Men som antydet, når det gjelder denne oppsiktsvekkende beretning, er det uklokt å trekke skråsikre slutninger.
Angrepet på Sevilla i 844 førte etter alt å dømme til at al-Andalus ble militært konsolidert. Vikingtrusselen fikk emiren til å bygge ut et velorganisert kystforsvar og en egen flåtebase (arsenal) i Sevilla. Den nye flåten skulle få stor forsvarsmessig betydning ved senere viking-innfall og for muslimenes ervervelse av det sjømilitære og økonomiske hegemoni i det vestlige middelhav. I denne forbindelse er det ikke urimelig å anta at emirens nye skip ble bygget etter vikingmodeller. Det er tydelig at muslimene har latt seg imponere av vikingskipene, og det ville ha vært i samsvar med deres pragmatiske og åpne holdning til fremmede folk og ny kunnskap dersom de hadde rekruttert skipsbyggere og roere fra den gjenblevne vikingkolonien. Vi har for eksempel en pålitelig kildeopplysning (Isa al-Razi) om at kalifen så sent som i 966 skal ha beordret å bygge vikingskipkopier. Hvorvidt dette skjedde også i 844, kan vi selvsagt ikke si med sikkerhet.
For vikingene har nok møtet med muslimene i Spania brakt nyttige erfaringer om de geografiske og kulturelle forhold – viten som de ganske sikkert har brakt videre, og som har sporet deres frender til å organisere nye flåtetokt til dette sagaens Serkland. Foruten utsiktene til hærfang som sølvmynter, silke og andre luksusvarer, må vi gå ut fra at vikingene har fått kjennskap til at al-Andalus var i ferd med å utvikle seg til det største slavemarkedet i Europa. Allerede på denne tiden eksisterte det en slave(r)rute fra Kiev og Praha i nord – via Verdun og Rhône-dalen – til det muslimske Spania i sør. Som Vest-Europas kanskje betydeligste slavehandlere, er det ikke usannsynlig at vikingene – fra begynnelsen av 900-tallet og som en parallell til sine svenske skyldfolk i østerled – har organisert en vestlig slaverute.
De har hatt god tilgang på slaver både i Aquitania, Irland og på De britiske øyer, og vi vet at arabisk mynt og silke har vært blant deres mest ettertraktede varer. Riktignok gir kildematerialet oss et svakt grunnlag for å trekke slike slutninger, men i en tid da slavehandelen ble tatt for gitt, er det ikke merkverdig at den har satt relativt få spor i kildene. Dersom vikingene har forsynt muslimene med slaver, er det trolig mest sannsynlig at de i denne tidlige fase (før 966) har pleid handelsforbindelser med jødene i Garonne (Bordeaux og Toulouse), og at disse har fungert som mellommenn i handelen med al-Andalus (Pamplona og Zaragoza). Etter 966 har vikingene hatt tilhold i Nordvest-Spania i lengre perioder, og det er mye som tyder på at de nå har tatt seg direkte ned til de muslimske slavemarkedene. Dette forhold vil bli nærmere behandlet nedenfor.
Middelhavsferden – toktet i 858-861
Dette sagnomsuste vikingtoktet er omtalt i både nordiske, irske, kristne spanske, arabiske og frankiske kilder. Det er da også et eventyrlig tokt de to førerne Bjørn og Hasting har organisert. På den fire år lange utferden hjemsøkte de både Pamplona, Lisboa-kysten, Algecíras, Marokko (Nakur), den spanske og frankiske middelhavskysten (Málaga, Almería, Orihuela, Balearene, Ebro-dalen og Rhône-dalen) og Italia (Luna og Pisa). I et par uavhengige kilder antydes det dessuten at de skal ha nådd helt frem til Bysants (Saxo Grammaticus og Crónica de Sebastián). Da de våren 858 la ut på sin middelhavsferd hadde de etter alt å dømme hatt tilhold på øya Oscellus (Oissel?) i Seinen et par år. Mens Bjørn trolig kan identifiseres som Bjørn Jernside, angivelig sønn av sagnkongen Ragnar Lodbrok, har Hasting (Hástein?) antakelig vært en dansk vikinghøvding. Skal vi tro en irsk annal (Three Fragments of Annals of Ireland) – som forteller at Ragnar og sønnene hadde flyktet fra Norge (Lochlann) til Orknøyene, kan det se ut til at Bjørn har hatt en sterk norsk tilknytning.
Dette felttog har stort sett artet seg som det i 844. På samme vis har vikingene inntatt byer, plyndret, tatt fanger og praktisert løskjøping. I Pamplona lyktes det dem å ta rikets fyrste (García av Navarra) til fange, og de krevde intet mindre enn 70000 gulldinarer i løsepenger. På Portugal-kysten har de gjennomført flere strandhogg og trolig også overvintret. I sentrale muslimske farvann har de opptrådt mer forsiktig og konsentrert sine anfall mot mindre betydningsfulle og svakt forsvarte kystbyer, fortrinnsvis på Middelhavskysten. Den viktigste årsaken til at de ikke har utfordret muslimene i deres kjerneområde i Guadalquivir, har helst vært emirens nye flåte. Allerede da den store vikingflåten (62 skip) ankom Algarve-kysten ble den avskåret av en beredskapsklar muslimsk flåte, og vikingene mistet to skip “med alt som var i dem av sølv og gull, fanger og forråd.” Men det kan også være at vikingene har unnveket alvorlige konfrontasjoner fordi de har hatt andre mål for sitt tokt, for eksempel Rhône-dalen, Roma eller endog Bysants. Når de har ankommet al-Andalus med en del fanger – mest sannsynlig kristne fanger fra deres herjinger langs Atlanterhavskysten, kan de ha hatt til hensikt å selge dem som slaver. Kanskje har vikingene visst at en slavehandel ville gi dem bedre muligheter til å sikre seg arabiske varer enn risikofylte hærtokt.
Etter å ha inntatt Algecíras og brent moskeen der, har vikingene krysset Gibraltarstredet og angrepet det gamle fyrstedømmet Nakur (nær Al-Mazimma) i det nordøstlige Marokko. Her har de igjen tatt et større antall fanger – trolig også fyrsten selv og hans to barnebarn – og krevd løsepenger (al-Bakri og Ibn al-Qutiya). Men noen av fangene har de utvilsomt ført med seg som slaver. Ifølge den nevnte irske annal, som også nevner dette fremstøt i Mauritania, har vikingene (Bjørns flåte?) vendt tilbake til Irland med en stor mengde mauritani – i irsk og nordisk tradisjon omtalt som blámenn på grunn av den mørke hudfargen. Etter å ha herjet i Nakur i 8 dager, har vikingene (i hvert fall de fleste av dem) vendt tilbake til al-Andalus og foretatt strandhogg nordover langs Middelhavskysten og på Mallorca og Ibiza. Av størst interesse er opplysningene (hos al-Himyari) om at de skal ha opprettet et brohode i munningen av Ebro. Når vi samtidig vet at de anla en base på øya Camargue i Rhône-munningen, og at det fra Rhône til Ebro foregikk en organisert slavetransport av slaviske unggutter (se ovenfor), kan dette implisere at vikingene har engasjert seg i denne slavetrafikken. I andre arabiske kilder (særlig hos Ibn al-Idari) antydes det at vikingene under sine herjinger i Rhône-dalen tok spesielt mange barn. I så fall kan dette hovedsakelig ha dreid seg om evnukker for det muslimske markedet i Tortosa (Ebro). Kastreringen av de slaviske guttene ble etter alt å dømme utført i Verdun.
Etter å ha tilbrakt vinteren, våren og forsommeren 859-60 på Camargue – og muligens drevet en viss skytteltrafikk med slaver ned til Ebro, har vikingene satt seil for Italia. Her har de utvilsomt inntatt Luna (nær Carrara nord for Pisa) og trolig Pisa, men beretningene (Dudo fra St. Quentin) inneholder flere legendariske elementer. Det er for eksempel vanskelig å feste lit til at de har forvekslet Luna med Roma, og at Hasting som en krigslist har simulert død slik at hans frender fikk tillatelse til å begrave ham i kristen jord innenfor murene. Vel inne i byen skal Hasting ha sprunget opp av kisten og ledet den blodige erobringen. Bortsett fra en lang og detaljert beskrivelse av denne krigslist, er det lite kildene kan fortelle om hendelsene i Italia. Heller ikke den videre ferd er skikkelig kildebelagt. Det vi vet er at vikingene har vendt tilbake til al-Andalus i 861, og at de dermed kan ha hatt tid til å hjemsøke Bysants slik det kort fortelles i et par uavhengige kilder. Men selv om det synes sannsynlig at de virkelig har nådd Bysants, bør vi likevel være forsiktige med å trekke slike slutninger på grunnlag av et ytterst sparsomt materiale. Det samme gjelder ikke minst med hensyn til opplysningen om at de også skal ha vært innom Alexandria (nevnt i én kilde).
Under hjemferden har vikingene igjen kommet i kamp med den muslimske flåten og blitt påført tap. I dette sjøslaget utenfor kysten av Medina Sidonia har de trolig mistet fire skip, men det største tapet har de rimeligvis lidd i et skipbrudd i selve Gibraltarstredet. Den ødeleggende stormen er omtalt i to uavhengige kilder, og de arabiske kildene kan også berette at vikingene hadde tapt mange skip da de vendte tilbake fra Middelhavet. Tapene til tross, Bjørn og Hasting har vendt hjem med en betydelig flåte og en anseelig mengde rikdom og muslimske slaver (blámenn). De materielle funnene i form av myntfunn er riktignok fattige i hele Vest-Europa, men metallurgiske undersøkelser av omsmeltet vikingsølv fra De britiske øyer har kunnet vise at vikingene har benyttet en god del arabisk sølv (Susan Kruse). Hvorvidt det også er blitt anvendt mynt som skriver seg fra al-Andalus har ennå ikke latt seg bekrefte, men det synes så absolutt sannsynlig. I Norden er det funnet ca 23 mynter som er preget i al-Andalus og i Marokko, og omstendighetene tyder på at de fleste av dem har fulgt en vestlig rute slik at de rimeligvis kan relateres til disse tidlige Spania-tokt.
Var vikingene i Spania i 862-965?
Vi har ingen sikre belegg for at vikingene har gjennomført nye store flåtetokt til Spania i hundreåret etter 861. Det lille kildematerialet som tross alt finnes, gir visse indikasjoner på at mindre vikingflåter har hjemsøkt Nordvest-Spania omkring 903 og 926, men kildematerialets karakter tilsier at vi ikke kan være trygge på at så har skjedd. Da synes det sikrere at en vikingflokk har tatt seg ned til Zaragoza-området i 941, etter alt å dømme over Pyrenéene. Den arabiske historieskriveren som omtaler dette innfall (al-Udri) er vanligvis svært pålitelig, og et slikt hærtokt er ikke uforenlig med opplysningene i andre arabiske kilder om at det ble innført store mengder pelsverk til Zaragoza fra atlanterhavsområdet. Vikingene, i første halvdel av 900-tallet, kan derfor ha etablert en indirekte handelsforbindelse til al-Andalus med jødene i Garonne (Bordeaux/Toulouse) som mellommenn. Vikingene i Loire og Garonne, med forbindelseslinjer til Irland, Irskesjø-området og Norden, kan ha forsynt de jødiske handelsmennene med slaver og pelsverk mot arabiske luksusvarer, fortrinnsvis sølv og silke. Vi vet at vikingene har operert i Loire i store deler av perioden – i 919-937 eksisterte det sågar et slags vikingfyrstedømme i Nantes, og det er mye som tyder på at det også i eller i nærheten av Bordeaux fantes en lignende vikingkoloni. Det var ikke bare i Normandie at vikingene søkte å etablere fyrstedømmer. Vi kan videre være rimelig sikre på at vikingene har vært i stand til å organisere en slik etappevis fjernhandel i denne perioden, relativt trygt etablert som de var i alle nevnte områder. Sannsynligheten for at vikingenes veldokumenterte handelsnett i Nordvest-Europa har strukket seg helt sør til Bordeaux og det muslimske Spania synes altså stor, men på dette problemområde gjenstår mye forskning før min hypotese kan få sin eventuelle bekreftelse.
Det kan ikke utelukkes at vikingene har vært mer i Spania enn det kildematerialet kan berette om. For den aktuelle perioden er de fleste av de normalt mer talende og pålitelige arabiske kildene gått tapt, og det synes merkelig at det skulle gå over hundre år før vikingene igjen søkte ned til Spania med større flåter. Dersom de likevel ikke så har gjort, kan årsaken sim-pelthen være at de har vært opptatt med å bygge og konsolidere sitt herredømme i Irland, England og Normandie. Arabiske luksusvarer kan de ha hatt tilgang til både i Østersjøen, Flandern og altså i Aquitania gjennom de omtalte vikingkolonier.
Galicia herjes – toktene i 966-972
Fra 966 ser det ut til at vikingtoktene til Spania har skiftet karakter. Mens de tidlige tokt kan betraktes som kortvarige plyndrings- eller oppdagelsestokt, er det mye som tyder på at vikingene nå har evnet å bite seg fast og etablere faste støttepunkter, fortrinnsvis på Portugal-kysten. Men det relativt sparsomme kildematerialet gir ikke grunnlag for annet enn å utlede et sannsynlig hendelsesforløp. Det vi kan være rimelig sikre på er at det var en dansk vikingflåte som våren 966 gjorde anfall mot Santiago de Compostela og som i juni kom i kamp med en muslimsk flåte utenfor Algarve-kysten. Den normanniske historieskriveren Dudo fra St.
Quentin (ca 1015) forteller at hertug Ricard av Normandie hadde sendt en flokk brysomme danske hedninger til Spania, og at de her vant atten byer og ved en anledning kjempet mot etiopere. Denne fremstilling synes i hovedtrekk bekreftet i en arabisk kilde (Ibn al-Idari), som forteller at vikingene ankom Lisboa med 28 skip og at de ble drevet på flukt etter å ha mistet flere skip. De nevnte etiopere kan meget vel ha vært slaver i den muslimske marinens tjeneste.
I lys av det åpenbart betydelige vikingnærværet i Galicia og på Portugal-kysten i 968-972, er det lite trolig at den danske flåten har vendt hjem etter konfrontasjonen med muslimene. Men de vidtrekkende vikingangrepenei denne perioden lar seg neppe forklare med den danske flåten alene. Når det i kristne spanske kilder fortelles at vikingene i 968 gjennomførte en regelrett invasjon i Galicia, synes det mer sannsynlig at det har vært en ny vikingflåte som har angrepet. Denne flåten skal ha vært ledet av en viss kong Gundered – trolig det norrøne Guð-røðr, og den skal ha bestått av hundre skip (trolig en overdrivelse). Kanskje er navnet en pekepinn på at dette toktet var blitt organisert i Irland eller i Irskesjø-området. Her har i hvert fall Guðrøðr-navnet hatt en viss utbredelse, og her vet vi at vikingene begynte å miste fotfeste i enkelte områder, eksempelvis i Limerick, som de måtte evakuere nettopp i 967-68.
En annen indikasjon på at Gundereds flåte kan ha hatt sitt utspring i Irland, er å finne hos den arabiske historieskriveren al-Qazwini (ca 1250). Her gis det en detaljert skildring av en hvalfangst utenfor Irland, mest sannsynlig drevet av vikinger. Når denne beretningen etter alt å dømme kan tilbakeføres til den spansk-jødiske diplomat og handelsreisende Ibrahim ibn
Yaqub og hans tapte reisefortelling, er det ikke usannsynlig at denne jøden har vært i kontakt med irske vikinger i slutten av 960-årene. Teoretisk kan han selv ha besøkt Irland, men en mer nærliggende mulighet er at han har truffet vikingene et sted i Sørvest-Frankrike. Vi er rimelig sikre på at han mot slutten av sin lange europeiske reise har besøkt både Slesvig (Hedeby i Danmark), Rouen, Saint Malo, Noirmoutier og Bordeaux. Aner vi en forbindelse mellom denne beretning og de samtidige vikinginnfallene i Galicia fra 968? En mer håndfast støtte for en slik supposisjon har det ikke vært mulig å fremskaffe, men det er uansett lite som tyder på at Gundereds flåte var kommet fra Normandie, slik tidligere historikergenerasjoner later til å ha tatt for gitt. De omfattende ødeleggelsene i Galicia og i Portugal kan muligens best forklares ved at de to vikingbander har inngått et forbund og dermed blitt mange og sterke nok til å vinne det fotfeste kildene beretter om.
Vikingene har neppe inntatt selve Santiago de Compostela, men de har åpenbart hjemsøkt det meste av Galicia og Nord-Portugal, også de indre landskap. Ved å ta seg opp elvene Miño og Duero har de nådd områdene omkring både Lugo og León, titalls mil inne i landet. Det synes klart at vikingene har etablert permanente baser – trolig i munningene av Ulla (nær Santiago) og Duero (nær Porto), og at de har holdt stand på denne kyststripen frem til 972. I arabiske kilder fremgår det at de har foretatt årlige felttog sør til Algarve-kysten, men uten å komme i kamp med den muslimske flåten. Ved én anledning har de sannsynligvis også seilt inn i Middelhavet og truet Almería, nå den viktigste handelsbyen i al-Andalus. Når vikingene har evnet å bite seg fast i nevnte kystområder, har dette helst hatt sammenheng med at de har møtt svak motstand. Med den dype politiske krisen som rammet kongedømmet León nettopp fra 966 – med en mindreårig konge på tronen (Ramiro 3.) og dype indre stridigheter, er det grunn til å regne med at motstanden mot vikingene ble dårlig organisert. Det er videre av betydning å minne om at Nord-Portugal var et slags ingenmannsland som verken kongene i León eller kalifene i Córdoba hadde den fulle kontroll over. Det var derfor neppe tilfeldig at vikingene rettet sine anfall mot dette området. Her kunne de operere relativt uhindret, og de muslimske slavemarkedene lå ikke langt unna.
Kildene bringer mange vitnesbyrd om at vikingene tok et stort antall kristne til fange. Vi hører lite eller intet om fangenes skjebne, men det er nærliggende å formode at størsteparten av dem ble solgt på slavemarkedene i al-Andalus. En viss tilgang på edelmetaller og luksusvarer (silke) kan nok vikingene ha hatt også i Galicia og Nord-Portugal (gjennom plyndring og løskjøping), men det må ha vært atskillig mer innbringende å handle direkte med muslimene eller med jødiske mellommenn. Det er derfor sannsynlig at de årlige felttog ned til Algarve-kysten har artet seg som handelsferder, der slaver, sølv og silke har utgjort de viktigste handelsvarene. Dersom en slik handelskontakt er blitt opprettet, kan det ikke utelukkes at vikingene har etablert en oversjøisk slave- og pelsrute mellom sine brohoder i Nord-Portugal og Irland/Irskesjøområdet. Den tilsynelatende store tilgangen på silke og andre luksusvarer i Dublin – relativt godt dokumentert gjennom arkeologiske funn og i nordiske og irske kilder, kan være en pekepinn på en slik forbindelse. Det er dessuten problematisk å forestille seg at alle disse orientalske tekstiler var blitt innført austerveg når tilsvarende typer ble produsert i store mengder i det relativt nærliggende al-Andalus. Noen reell kildestøtte for en slik mulighet er ikke blitt funnet, men spesialister på orientalske tekstiler (Frances Pritchard og Penelope Walton) ser ikke bort fra at en del av de silkefragmenter som er blitt funnet i Dublin (og i York) kan ha vært produsert i al-Andalus.
Ifølge kristne spanske kilder, ble Gundered og hele hans følge nedkjempet i 971. Men det fremgår altså i arabiske kilder at vikingene først ble drevet på flukt høsten 972. Etter dette har vi ingen sikre etterretninger om vikingnærvær i Nordvest-Spania før i 1008. Det virker følgelig åpenbart at hovedmengden av vikingene har forlatt Spania, antakelig som en følge av militære nederlag. Men det bør likevel ikke utelukkes at mindre vikingflokker kan ha holdt stand, enten fordi de har vunnet seg jord – noe som kan ha vært deres fremste mål, eller fordi de på annet vis er blitt integrert, for eksempel gjennom krigstjeneste eller som handelsmenn. Det er igjen grunn til å minne om at Nord-Portugal var et slags ingenmannsland og således et mulighetenes land. Noen håndfast kildestøtte for slike hypoteser er det trolig bare arkeologien som kan bringe, men kanskje kan tre stedsnavn nær Coimbra vitne om at mindre vikingkolonier har hatt tilhold her. De tre mindre landsbyene det er tale om bar ifølge Fabricius (1892) navnet Lordemão, som var den vanlige betegnelsen for vikingene i det portugisisk-galisiske språkområdet (pga den fonetiske endringen n > l). Kan det tenkes at mindre vikinghorder har etablert seg som handelsmenn på denne kyststripen, og at forbindelsen mellom Spania og Nordvest-Europa er blitt opprettholdt i perioden 972-1008?
Olav Haraldssons Spania-tokt
At Olav Haraldsson – under sin lange vikingtilværelse i Vest-Europa (ca 1008-1015) – også gjennomførte en Spania-ferd, skulle være relativt godt kjent. Riktignok er Spania bare nevnt uttrykkelig i Historia Norwegiæ og i Snorres Den store saga om Olav den hellige, men det har lenge vært akseptert at strofene 10-14 av Sigvat Skalds Víkingarvísur omhandler Olavs kamper i Frankrike og i Spania. Det er etter alt å dømme Sigvats kvad både Snorre (i Heimkringla) og de ukjente forfatterne av Fagrskinna og Den legendariske saga om Olav den hellige har bygget på. Det er således de nordiske kildene, og de nesten samtidige skaldekvadene især, som utgjør vårt viktigste grunnlag når vi søker å følge Olavs ferd. Men både angelsaksiske (The Anglo-Saxon Chronicle og Florence of Worcester), frankiske (Vilhelm av Jumièges og Adémar de Chabannes) og antakelig også en spansk kilde (diplom) bidrar til å komplettere bildet.
Det er naturlig nok problematisk å følge Olavs ferd på grunnlag av Sigvats kvad. Når både steds- og personnavn for en del kan være feiltolket eller poetisert, vil et forsøk på å identifisere dem lett kunne munne ut i spekulasjoner. Men vi kan være rimelig sikre på at Ringsfjord og Holi (strofe 10) kan identifiseres som St. Malo-golfen og Dole i Nordvest-Frankrike, og at Peito, Leiro og Varandi (strofe 14), som de herjet under hjemreisen, må være Poitou, Loire og Guerande. Mer usikre er Grislepoller og Viljams by (strofe 11), men det synes nærliggende å formode at denne ellevte kampen har foregått i Aquitania (Gironde?). Ifølge Adémar de Chabannes, skal danske og irske vikinger ha gjennomført et relativt stort angrep ved “portum Aquitanicum” omtrent på den tiden Olavs flåte har vært på vei til Spania (1012). Kan det tenkes at Olav (trolig med dansker om bord) et sted på veien har støtt på de irske vikinger (på flukt?) og kommet i kamp med dem (jfr Snorre i Heimskringla), men at det siden har skjedd en forsoning mellom de to vikingflokker? De tilsynelatende omfattende angrepene i Aquitania og senere i Galicia kan muligens best forklares dersom vi forutsetter at Olav og de irske vikinger har operert sammen. Skal vi tro beretningene i Den legendariske saga, som nok for en del bygger på Sigvats kvad, har Olav ligget ved Karslsá (Cádiz?) med bare fem skip.
Fetlafjord (strofe 12) er heller ikke blitt tilfredsstillende identifisert, men kanskje har de spanske og portugisiske historikere pekt på den mest sannsynlige mulighet når de har foreslått det gamle Flavium Brigantium (i dag Betanzos ved La Coruña). Her finnes det en større fjord (Ría de Betanzos) som vikingene med nødvendighet har krysset, og i samtiden var La Coruña, med sitt store romerske Hercules-fyr, både et strategisk landemerke og en viktig anløpshavn for sjøfarende. Vi husker at vikingene allerede i 844 kjempet ved La Coruña. Når det gjelder Seljepoller og Gunvaldsborg (strofe 13), må det anses for overveiende sannsynlig at det refereres til Miño-munningen (Ribas de Sil?) og Tui, henholdsvis grenseelv og -by mellom Spania og Portugal. Her er navnelikheten stor (Sil/grev Gundisalvus` borg i Tui), og i et spansk diplom fra 1024 fortelles det at bispesetet Tui måtte legges inn under Santiago fordi byen flere år tidligere var blitt ødelagt av vikingene. Det var trolig høsten 1012 at Olav (og de irske vikinger?) rodde opp til Tui, plyndret borgen, tok selveste biskopen (jarlen Geirfinn?) til fange og krevde borgmennene for tolv tusen gullskillinger (tyve merker gull i et annet håndskrift) i løsepenger. Dersom det vesle bispedømmet virkelig har evnet å betale denne umåtelig store sum, må det forutsettes at dette har tatt tid. Kanskje har Olav hatt tilhold i Miño i flere uker i påvente av at summen ble betalt.
Etter den tilsynelatende vellykkede aksjonen ved Tui har Olavs flåte fortsatt sørover, men det er uklart hvor langt den har nådd. Når Snorre forteller at Olav lå ved Karlsá og ventet på bedre vind til å seile ut gjennom Njorvasund (Gibraltarstredet) – rimeligvis et referat av Sigvats opprinnelige fjortende strofe, har historikerne søkt å identifisere Karlsá som både munningen av Miño, Duero, Río Sado (Alcácer do Sal), Guadalquivir og Guadalete (Cádiz-bukten). Cádiz-bukten er den mest sannsynlige plassen for Olavs overvintring, men Duero-munningen kan heller ikke utelukkes. Ved utløpet av Duero hadde vikingene hatt tilhold tidligere, og det er endog en viss mulighet for at Olav kan ha truffet på andre vikinger her. Ved elvens nedre bredder lå fortene Porto og Cale (derav navnet Portugal), og navnelikheten Karl/Cale er stor. Men også i Cádiz-bukten er det blitt pekt på navnelikheter. Den belgiske historikeren og arabisten Reinhard Dozy foreslo i 1881 at Karl (mann) måtte settes i sammenheng med det kjempemessige fyrtårn (Herkules-søylene) som stod utenfor Cádiz frem til 1145. Det ble trolig bygget av fønikerne som en veiviser for sjøfarende og er best beskrevet i arabiske kilder (al-Zuhri). Høyden skal ha vært hundre alen (ca 60 m) og materialene tre, stein, marmor, kobber og gull. Dozys tese er at den store mannsskulpturen som kronet tårnet kan ha ledet vikingene til å gi bukten navn etter den. Han fremholder videre en relasjon mellom mannsskikkelsen og den mann Olav skal ha møtt i sin drøm ved Karlsá (Snorre). Det mektige inntrykket etter møtet med et av samtidens underverker – den høyreiste mannsfigur, som med sin venstre hånd peker i nordvestlig retning – kan ha dannet noe av underlaget for Olavs berømte drøm, der en kraftig og skremmelig mann talte til ham og ba ham dra tilbake til odelen sin for å bli konge.
Man bør være forsiktig med å akseptere usikre navneforklaringer og spesielt drømmer som grunnlag for historiske kjensgjerninger, men i dette tilfelle kan Dozy ha pekt på en reell forbindelse. Når man leser Snorres Heimskringla, får man dertil en sterk følelse av at Olav har overvintret atskillig nærmere Gibraltarstredet enn ved utløpet av Duero. Når han “lå i Karlsá og ventet på bør”, kan skalden/Snorre meget vel ha siktet til de kjente høststormene i selve stredet. I Den legendariske saga – en av flere kilder som Snorre antas å ha bygget på – fortelles det dessuten at de kjempet mot hedenske folk (etter alt å dømme muslimer), noe som i så fall synes rimeligere ved Cádiz enn ved Duero. Vi behøver ikke å feste lit til at Olav hadde tenkt å seile “videre til Jorsalaheim” (Jerusalem på pilegrimsferd?), men det at Jerusalem og også Gibraltarstredet er nevnt, kan i seg selv være en indikasjon på at han har befunnet seg langt sør. Mye taler altså for Cádiz, men vi kan vanskelig føle oss helt sikre på dette punkt.
Under hjemferden har Olav herjet i Loire (jfr Sigvats 14. strofe ovenfor), og ifølge Ottar Svartes Hofuðlausn også i det uidentifiserte Tuskalandi (Dozy gjettet på Tourain). Vinteren 1013-1014 har han etter alt å dømme tilbrakt hos hertug Rickard av Normandie i Rouen (Snorre). Ifølge Vilhelm av Jumièges, var det Rickard som sendte bud etter Olav og hans menn for å få militær hjelp i sin strid med Odo av Chartres. Hvorvidt Olav er kommet ham til unnsetning før eller etter Spania-ferden er noe uklart, men at han har vært Rickards mann synes bekreftet ved at han lot seg døpe i Rouen. Olav vendte tilbake til England våren 1014 og tilbrakte sin fjerde vinter der (Snorre). Hans videre bedrifter i Norge fra 1015 tør være kjent og vil ikke bli behandlet her.
Olavs Spania-tokt var intet enestående tilfelle på begynnelsen av 1000-tallet. Både i 1008-1009 og i 1015-1016 har vi pålitelige etterretninger om vikingnærvær i Duero-området. Sannsynligheten for at mindre vikinghorder har hatt et mer permanent tilhold her enn det som kommer til uttrykk i det sparsomme diplom-materialet, synes dermed stor. Hadde det blitt skrevet skikkelige annaler/krøniker i dette området, er det grunn til å tro at vi ville ha hørt om en større vikingaktivitet. Igjen kan det se ut til at det hovedsakelig har vært irske vikinger som har vært på ferde. Vi hører om irske vikinger i Aquitania (1012?), og vi vet at vikingenes herredømme i Irland begynte å svinne fra 999 (Dublin) – fra 1014 (Clontarf) for godt. Hendelsene i Irland kan ha tvunget mange til å søke tilflukt i Spania, der det kunne være utsikter til både hærfang, handelsvirksomhet, krigstjeneste og kanskje jord. De danske kongene var som vi vet engasjert i England i denne perioden.
Det er likeledes sannsynlig at Olav og hans menn – under oppholdet i London eller i Normandie/Bretagne – har hørt om mulighetene for rikdom i Spania. Hvor stort bytte han selv har tilegnet seg er det selvsagt umulig å fastslå, men både aksjonen i Tui og møtet med muslimene kan ha vært relativt innbringende. Som sine forgjengere kan han meget vel ha tatt fanger i Galicia for å selge på slavemarkedet i al-Andalus. Og har han ligget ved Cádiz vinteren 1013, må det langt på vei forutsettes at han har drevet fredelig handel. Hadde Olavs flåte (5 skip?) opptrådt fiendtlig og utgjort noen trussel i al-Andalus, ville den ganske sikkert blitt knust. Proviant og ulike typer luksusvarer har han derfor mest sannsynlig byttet til seg mot slaver, gull (fra Tui) eller andre midler han måtte ha hatt. Vi vet selvsagt ikke hvilke varer Olav har brakt med seg fra Spania, men når Snorre lar hans stefar Sigurd Syr opptre i typiske spansk-arabiske produkter som korduan-hoser (fra Córdoba), forgylt rideutstyr og silkeklær, kan det ikke utelukkes at de kan relateres til Olavs Spania-ferd. Mange sagaforskere vil nok mene at Snorre lot de gamle kongene bære klær og utstyr som var i bruk i samtiden, og at de fleste slike beskrivelser bør betraktes som anakronismer. Men som den translatør og relativt kritiske historieskriver han også var, kan han meget vel ha hentet sådanne opplysninger fra en eldre tradisjon. Hendelsene lå tross alt ikke mer enn vel to hundre år tilbake i tid, og Snorre har beviselig basert mye av sin historieskrivning på eldre- og for en del samtidige kilder.
Bortsett fra de omtalte funn av mulig spansk-arabisk silke i Dublin og York, er de materielle spor etter vikingenes aktivitet i Spania på 900- og 1000-tallet svært få. Av de totalt åtte dirhemene fra al-Andalus som er blitt funnet i Nordvest-Europa, kan fire (fra Gotland) med stor sannsynlighet skrive seg fra Olav og hans folk. Når det ikke er blitt funnet flere mynter, kan dette skyldes at de er blitt smeltet om, henholdsvis av vikingene selv eller av fyrstene i Vest-Europa, som praktiserte et myntmonopol. Myntfunnene kan dermed ikke underbygge det relativt betydelige vikingnærværet i Nordvest-Spania og den antatte handelskontakt med al-Andalus som avspeiles i de historiske kildene. Det er det trolig bare en nærmere undersøkelse av de omtalte silkefunnene og eventuelt nye funn som kan gjøre. Men som tidligere antydet, når vi vet at de svenske “vikinger” drev en organisert slave- og pelshandel med fjerne strøk som Bysants og Bagdad-kalifatet, er det da så usannsynlig at de norske og danske vikinger drev den samme geskjeft med det mer nærliggende og lettere tilgjengelige al-Andalus?
